INTERVJU med Lisa Kara Fröyland

Hvem er du?
Jeg er en samfunnsengasjert person på 44 år, oppvokst på Kinnskogen rett ved rådhuset i Lørenskog. Da jeg var liten, pleide jeg å leke med dokker i fontena som stod foran inngangspartiet til Rådhuset. Da man rehabiliterte området for få år siden, ble den dessverre fjernet. Nå bor jeg på Thurmannskogen. Jeg jobber som skoleleder ved en videregående skole i Oslo, og underviser noen timer i uka i norsk. Tidligere har jeg vært lærer i Lørenskog, der jeg har vært tilsatt ved Hammer ungdomsskolen, Fjellsrud ungdomsskole og Fjellhamar barneskole. Jeg har master i fransk og master i utdanningsvitenskap, videreutdannet meg til lærerspesialist i profesjonsbasert digital kompetanse, og tar nå en master i utdanningsledelse.

Hvorfor bor du i Lørenskog?

Lørenskog har en super beliggenhet rett ved hovedstaden, og dermed også kun en båttur unna resten av Europa. Kommunen har den enestående kombinasjonen av bevart natur og urbant liv som gjør at man kan kombinere flere interesser og behov innenfor et lite areal. Det er korte avstander til alt her i Lørenskog, og for meg som har valgt å ikke har førerkort for bil, så kommer jeg meg kjapt rundt på sykkel, til fots eller per buss.

Jeg bor på Thurmannskogen, og herifra er veien kort både til Oslo og andre veien til Strømmen og Lillestrøm. Samtidig har jeg Losby, Mariholtet og marka for øvrig å trekke ut i når jeg måtte ønske det.

Hva er dine hjertesaker?
Jeg er født og oppvokst i Lørenskog. Sjøl om jeg har bodd noen år utenfor kommunen mens jeg var i 20-åra, har jeg alltid fulgt med på utviklinga.
Rett før jeg begynte i 1.klasse på Solheim skole, ble bygda delt av en motorvei. Rett før jeg skulle begynne på Kjenn skole, fikk man Maxi, Metro og Triaden som store sentra i kommunen.
Kuene på Benterud-jordet forsvant. Allemannsretten ble utfordret gjennom 18-hulls og 9-hulls golfbaner på Losby. Det svinedyre Lørenskog hus ble bygget. For meg har det vært smertefullt å se at Lørenskog synes å ha blitt styrt etter tilfeldighetsprinsippet, uten noen overordnet visjon for framtida. Jeg er opptatt av at Lørenskog om hundre år skal være et likså godt sted å bo i som i dag, og helst bedre med fokus på ren luft, tid til hverandre i hverdagen, estetiske offentlige rom og bygninger, og gode løsninger for transport, helse og utdanning innad i kommunen.

Hvordan har det seg at du havnet i Miljøpartiet De Grønne?

Det var i 1989. Jeg gikk på ungdomsskolen, hørte om Sting og indianerhøvdingen Raoni som snakket om regnskogen i Amazonas i Brasil, at det hogges og brennes enorme arealer hvert år og at uvurderlige dyrearter, insekter, planter og lokale økosystemer i regnskogen ble utslettet som følge av det. Det var mye fokus på dette med at medisinplanter forsvant, at insektarter ble utryddet, og jeg husker at den første resonnerende stilen jeg skrev da jeg begynte på Lørenskog videregående, var om regnskogen og miljøtrusselen. Jeg var så engasjert i saken at jeg skrev 13 sider.
På denne tida hørte jeg om det relativt nystartede partiet Miljøpartiet De Grønne, som hadde et aktivt Oslo-lag, og jeg tok kontakt som 15-åring. Men det var først da jeg var 19-20 år at jeg engasjerte meg i partipolitikken, i forbindelse med at jeg flyttet til Oslo og ble statsvitenskap-student på Blindern. I mange år var jeg talsperson for lokallaget, og i perioden 2000-2002 var jeg en av to nasjonale talspersoner for Miljøpartiet De Grønne. På den tida var ikke de grønne vindene vi har i dag like framtredende (for å si det mildt). Fokuset i samfunnet var på helt andre ting, og jeg husker vi lå på omtrent 1/2 prosents oppslutning ved et lokalvalg i hovedstaden. At man i dag har ca. 11 prosent på enkelte målinger, er en stor kontrast til den gang. Men det har bare gitt ny næring til det jeg alltid har ment: At alle partier som stiller til valg bør få lik offentlig mulighet til å presentere seg for velgerne, og så får det være opp til velgerne å avgjøre hvem de ønsker skal representere dem lokalt eller nasjonalt. Jeg har ingen sans for at enkelte medier foretrekker å øke underholdningsverdien på valgdebattene ved å bygge opp til et sirkus med kun en håndfull aktører, i redsel for at velgerne ikke skal klare å henge med dersom det blir for mange. Og trangen til å dualisere politikken er ikke bra. Det er å undervurdere  velgerne.

Så snart Miljøpartiet De Grønne begynte å bli invitert til mediedebatter, fikk velgerne muligheten til å bli kjent med grønn politikk på alle plan, og dermed fikk vi også plass i den reelle demokratiske konkurransen om velgernes tillit.

Miljøpartiet De Grønne har også blitt veldig godt mottatt av velgerne i Lørenskog. Som nykommere i lokalpolitikken i 2015 hadde vi ingen svin på skogen, og vi evner å tenke nytt der de andre partiene er opphengt i kjepphester og politiske spill. Jeg mener vi har fått en god posisjon i kommunestyret midt mellom rød og blå blokk, der vi har klart å få fram kjernesakene våre og endre kursen i grønn retning både når det gjelder helse og omsorg, skole og barnehage, samferdsel og transport, samt infrastruktur og det å roe ned på utbyggingsiveren både i høyden og bredden. Jeg er veldig fornøyd med hva vår lille grønne gruppe har fått til siden vi ble innvalgt i 2015, både i kommunestyret og i utvalgene.

(Oppdatert pr.oktober 2021)