Kjønn som kvalifiserende faktor?

Jeg hadde en kvinne-sjef. Siste gangen jeg i denne jobben deltok på et faglig møte der alle ansatte, like mange kvinner og menn, var samlet sammen med sjefen, var det på agendaen å diskutere ulike temaer relevante for oss alle i jobben. Første tema interesserte meg sterkt: Jeg og fem av mine mannekollegaer rakte opp hånda og ville ha ordet. Mine mannekollegaer fikk ordet i tur og orden, og etterpå forventet jeg å få ordet. Det skjedde imidlertid ikke. Sjefen sa i stedet at tida fløy og at vi hadde diskutert dette temaet nok og måtte gå videre.

Ok, tenkte jeg overrasket, men like fullt velvillig innstilt. Alle vet jo at tida er en viktig faktor i slike sammenhenger. Nytt tema. Oi, det var også relevant for mine erfaringer! Opp med hånda igjen. Tre andre mannfolk nå. Og en kvinnelig kollega. Sjefen fordelte ordet. Mann nummer 1, mann nummer 2, mann nummer 3, og – SÅ var vi ferdigdiskutert på det temaet også, jammen!

Vi to forsmådde kvinnene kastet et blikk på hverandre, og nå gikk det faktisk en stille summing gjennom forsamlinga. Jeg klarte ikke å skille om det var kvinne-til-kvinne-summing eller om det var en forsamlingssumming, men jeg håpet på det siste. Etter dette var det bare ett tema igjen, og gjett hva: Ingen kvinner rakte opp hånda for å tilby sin mening og erfaring på det temaet, trass i at det var midt i erfaringsfeltet for flere av oss. Vi hadde skjønt tegninga: Det var ikke bare tida som var en faktor.

Feminist. Ordet kommer opp hver gang vi skriver 8.mars. Og «ingen» vil kalle seg det. Men når man spør seg rundt blant kvinner, får man mange nikk til påstander om at det er et stykke igjen å gå også i Norge. Også på de små tingene i hverdagen. Her tillater jeg meg å rekke opp hånda og foreslå følgende: La oss kvinner ikke stå i veien for hverandre på veien mot et likestilt samfunn der kjønn ikke er en kvalifiserende faktor!

Lisa Kara Fröyland
Talsperson for Miljøpartiet De Grønne i Lørenskog