Jeg husker skoletiden og undervisningen i samfunnsfag. En viktig del på begynnelsen av 80-tallet var det å bli kjent med de ulike ideologiene i Europa og deres økonomiske systemer. Vi lærte om markedsøkonomi – systemet vi hadde i Vest-Europa – og om planøkonomi som man drev med på andre siden av jernteppet. I en markedsøkonomi er det altså markedet som styrer hva som produseres, selges eller hvor stort tilbudet skal være. I en planøkonomi er det myndighetene som gjør denne jobben. Tradisjonelt har det alltid vært Høyresiden som har hatt mest tillit til markedet, mens venstresiden hadde størst behov for å regulere disse kreftene. Det fantes selvfølgelig også små nasjonale variasjoner, men i hovedsak gikk grensen mellom marked og plan langs jernteppet.

Med Sovjetunionens kollaps fikk imidlertid planøkonomien dårlige kår, forståelig nok.
Etter at jeg leste artikkelen i gårsdagens RB om Høyres lokallagsleder i Lørenskog, Turid Kristensen, som ønsker å forplikte næringsaktører til å åpne utesteder på Skårersletta og om Aps ordfører, Ragnhild Bergheim, som forsvarer markedskreftene, begynte jeg alvorlig å slite med å forstå hva som er øst og hva som er vest i dag.
Jeg er jo hjertens enig med Kristensen at en kommune som er så stor som Lørenskog, trenger flere attraktive spisesteder, puber og kaféer. Jeg er også enig med henne at det hører naturlig hjemme å diskutere dette nå som vi skal bygge ut Skårersletta som kommunenes viktigste sentrumsgate. Sånt sett gjør ikke Kristensen noe annet enn å sparke inn en åpen dør. Åpne dører er tross alt de letteste å sparke inn. Men Kristensen antyder nærmest at mangelen på gode utesteder i Lørenskog er posisjonens feil. I en markedsøkonomi som Norge jo er, kan det da ikke være en kommunal oppgave å tvinge utbyggere å sørge for at noen driver pub eller restaurant, eller bestemme hvor disse utestedene skal være. Det er omvendt i en markedsøkonomi: Dersom noen klarer å skape gode konsepter på trivelige steder og med god mat og service vil folk med glede bruke de. Og da skapes det liv.

Hvis vi vil følge Kristensens argumentasjon fullt ut kan Lørenskog sikkert ha et utested i hvert hus langs Skårersletta og på denne måten skape Europas lengste bardisk. Men det er ikke det som vil skape et godt urbant liv. På de stedene man har lykkes med å etablere gode sentrumsliv, finnes det en sunn blanding av forretninger, utesteder, kontorer, leiligheter, parker og kulturinstitusjoner. Det er denne blandingen som skaper liv. For da vil folk møtes, komme i kontakt på ulike måter og bli kjent med hverandre.
Det er for øvrig ikke sikkert at vestsida av Skårersletta er mest egnet for en kafé med uteservering eller lignende. Hele ettermiddag og kveld vil den nemlig ligge på skyggesida. Men i Kristensen sin verden er det kanskje også Lørenskogposisjonens feil at sola ikke går ned i øst.
«For i bakvendtland, der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann».

Ernst-Modest Herdieckerhoff, Lørenskog MDG