Kjære Ordfører.

Da Miljøpartiet De Grønne ble stiftet i Norge i 1988, for snart 30 år siden, var det et utslag av ønsket om å føre miljøbevaringstanken fra organisasjonslivet over i politikken. I kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble nye grupper av befolkningen oppmerksomme på hva som skjer hvis vi ikke tar vare på livsgrunnlaget vårt, jordsmonnet. Som vi alle vet, var ikke dette mer enn et lite miljøblaff i befolkningen, i en tid da BALL-gensere, hockey-sveiser og aksjespekulasjon satte dagsorden.
Det var ikke før stortingsvalget i 2013 at politikken tok opp i seg realitetene, da velgerne så klart sa ifra hva som var viktige for dem her og nå: Nemlig DET GRØNNE SKIFTET. Velgermassene fluktuerte mellom partiene på en helt annen måte enn valgforskerne hadde kunnet forutse basert på tidligere analyser. Det var helt klart at den grønne evolusjonen i befolkningen, fra Tsjernobyl-tida og enda lenger før, hadde fått en revolusjonær snert, idet befolkninga gjorde felles korstog i å signalisere til det politiske Norge at man ønsket et grønt skifte for å sikre eksistensgrunnlaget også i framtida.
Miljøpartiet De Grønne kom inn på Stortinget.

Sjøl om den grønne ballen for alvor begynte å rulle først i 2013, har Norge i hele denne perioden hatt en egen miljøparagraf i grunnloven, dagens paragraf 112, som helt klart og entydig legger et ansvar på Kongeriket Norge når det gjelder å ta vare på nettopp Kongeriket Norge – nå og i framtida – og ikke minst FOR framtida.

Enhver kommune har et hierarki av planer som definerer hvor man vil hen når det gjelder stedsutvikling og plassering av viktige funksjoner i samfunnet. Disse planene er viktige. På den annen side – disse planene igjen må stå i forhold til hvilke planer som finnes enda høyere oppe i hierarkiet, utover kommunegrensene. Vi har regionale samarbeidsplaner og vi har nasjonale planer. Og, ikke minst: Vi har en oppdatert og framtidsretta grunnlov.

Mange paragrafer i Grunnloven har kommet til eller blitt endret siden grunnlovsfedrene våre på begynnelsen av 1800-tallet satte seg sammen og meislet ut hva som skulle være Norges rammeverk og identitet. Økt kunnskap om hvordan verden fungerer, gir oss stadig mer i verktøykassa for å peile ut retninga inn i den framtida vi ønsker oss – med trygghet, frihet og et livsgrunnlag som jobber på lag med oss inn i framtida. Miljøparagrafen i Grunnloven, paragraf 112, kan forklare hvordan gjensidigheten i naturen må komme opp og fram i fokus, for at Norge i framtida skal være det Norge vi ønsker oss for våre etterkommere:

Paragraf 112 (tidl. 110b) begynner sånn:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.
Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» 

Denne formuleringa gir innbyggere, på alle nivåer av den offentlige forvaltninga, som et minimum, rett til å kreve at politikerne utøver en politikk som ikke belaster planeten utover dens tålegrense, – på et mikronivå og på et makronivå.

Grunnlovens miljøparagraf, §112, gir i tillegg innbyggerne rett på kunnskap om miljøets tilstand og virkningene av iverksatte og planlagte inngrep i naturen:

«Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen,
slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.»

Slik ledende jurister har tolket dette, betyr det at innbyggerne har krav på konsekvensutredninger før avgjørelser tas som er av betydning for innbyggernes rett til et bærekraftig miljø. Slik samfunnets oppmerksomhet er skjerpet rundt vissheten om at «det grønne skiftet» er en nødvendighet, har denne formuleringa, denne faktiske handleplikten til politikerne på alle nivåer av samfunnet, fått forsterket oppmerksomhet. Rent faktisk har miljøparagrafen en førende rolle for hvorvidt et prosjekt skal gjennomføres eller ikke.  Denne utredningsplikten for miljøkonsekvenser er absolutt, og omtales også i andre deler av lovverket, som er ment å utdype grunnloven på dette punktet, f.eks. Naturmangfoldsloven (1), Miljøinformasjonsloven (2) og Plan- og bygningsloven (3).

Grunnlovens miljøparagraf ble innskjerpet i 2014 med en setning om at offentlige myndigheter skal iverksette tiltak og at skikkelige konsekvensutredninger skal gjennomføres FØR avgjørelser av vesentlig betydning for miljøet tas, og at det offentlige skal gjøre ALT I SIN MAKT, ALT SOM ER NØDVENDIG, MED ALLE MIDLER DEN RÅR OVER, for å sikre innbyggernes rett til et levelig miljø. Det politiske handlingsrom vil med andre ord utgjøres av vegger definert av planetens tålegrense.

LOKAL BETYDNING:
Og når vi snakker om Kongeriket Norges rammeverk, snakker vi også om det som definerer handlingsrommet for Lørenskog kommunes politikere. Som politikere som er valgt av innbyggerne til å forvalte vårt felles livsgrunnlag her på lokalnivå, har vi et ansvar. Et stort et. Vi skal sørge for at Ordførerriket Lørenskog som en del av helheten Kongeriket Norge ikke står tilbake for helheten.

Vi skal sørge for at den omstillinga som vi nettopp har tatt steget inn i, det grønne skiftet, ikke blir et trist farvel til livet vi kjenner til nå, men en åpning for muligheter og livet fra en annen synsvinkel, slik at framtidsutsiktene faktisk vil fortone seg som forlokkende og behagelig – når vi bare blir vant til det nye.

For det ligger i menneskets natur å være litt skeptisk til det som er nytt for oss. Men det finnes håp der også, fordi for de små som ligger på barselavdelinga på Ahus nå – for dem vil det grønne skiftet være naturlig.

Science fiction-forfatteren Douglas Adams (4) har blant annet uttalt at:

«Alt som finnes i verden når du fødes, er normalt og vanlig for deg. Det er bare som en naturlig del av hvordan verden fungerer.
Alt som kommer til mellom at du er 15 og 35 er nytt, spennende og revolusjonerende.
Derimot, alt som kommer til etter at du er fylt 35, strider imot din oppfatning av tingenes naturlige tilstand.»

Slike utsagn har en tendens til å sette ting på spissen, men det ligger et element av observant sannhet i det han sier. For hadde det ikke vært for de unge – under 35 kanskje  – hadde nok heller ikke det grønne skiftet blitt spilt så langt fram på banen under stortingsvalget i 2013. Og Miljøpartiet De Grønne ville ikke ha fått sin første stortingsrepresentant. Og under lokalvalget i 2015 ville ikke heller over 300 grønne kommunestyrerepresentanter og fylkestingsrepresentanter ha trådt inn i demokratiske fora for utvikling av landet vårt.

*****

Miljøpartiet De Grønne har sittet i Lørenskog kommunestyre i et drøyt år nå.
Vi er en liten gruppe av utvalgsmedlemmer, kommunestyrerepresentanter og en varaordfører – til sammen sju politikere. Vi er stolte bærere av tillit fra lokalbefolkningen om å sørge for at Grunnlovens miljøparagraf også får sin anvendelse innenfor disse fire veggene. På et forskningsbasert grunnlag skal vi løfte fram de viktige rammebetingelsen, og vi har også allerede brakt på banen mange viktige saker, helt i tråd med hva toneangivende personer i samfunnet har omtalt som en nødvendig omstilling i tråd med det grønne skiftet.

Det kan være tilsynelatende små endringer.
Eller bare justeringer.
Det kan være tiltak som ikke koster mer enn dagens forvaltning.
Eller de kan være helt gratis.

Vi snakker ikke om å bygge ned velferdssamfunnet.
Vi snakker om å bygge det opp, men med andre byggeklosser enn vi tidligere har brukt fordi vi ikke hadde den kunnskap da som vi har nå.

Denne kunnskapen skal vi bruke til å fylle det grønne handlingsrommet med grønn politikk. Grønn politikk er ikke nei til alt og tilbake til steinalderen. Grønn politikk er en symbiose av hele den politiske fargeskalaen: Av blå og rød og gul politikk. Grønn politikk er ikke det motsatte av blå eller rød politikk. Det er en videreføring, basert på hva vi vet NÅ som vi ikke visste i 1880-åra, da Arbeiderpartiet og Høyre, spydspissene for rød og blå politikk, ble stiftet. Grønn politikk er fortidas politiske ideologier JUSTERT for framtidas behov for nåtidig politikk – et redskap for å sikre at den framtida vi alle ønsker oss, blir en realitet.

Noen ganger må man skifte kurs.

Kapteinen på Titanic så isfjellene foran seg den skjebnesvangre kvelden natt til 15.april 1912.
Antakelig hadde han også blitt advart på forhånd av de som hadde peiling på forekomsten av slike isfjell. Hele dagen i forveien hadde meldinger om isfjell dukket opp jevnlig – men ikke alle meldingene nådde kapteinen, som turte fram med det uknuselige skipet i 22 knops fart, så godt som toppfart.

Men kapteinen, han regnet med at disse spisse, lunefulle isfjellene likevel var så små at hans stolte, sterke skip med 29 dampkjeler, som ble varmet opp av 162 kulldrevne fyrkjeler, ville kunne forsere dem og komme like helt ut av det på den andre sida av truslene.

Han tok en sjanse på at det ville gå bra. Til tross for at alle signaler pekte mot det motsatte.

I dag vet vi alle at han tok feil.

Ordfører,

Jeg er glad velgerne i Lørenskog har gitt et så klart signal om at man ønsker å skifte kurs.
Nå er det ikke lenger «Same procedure as every year, James», uten tanke på konsekvensene for framtida.

Miljøpartiet De Grønne kommer i løpet av møtet i dag til å legge fram fem verbalforslag som er helt i tråd med visjonene for et bærekraftig lokalsamfunn, som bygger på ambisjonen om et godt liv i alle stadier, til en miljøpris vi kan stå inne for.

Vi håper og tror på støtte fra resten av representantene for Lørenskogs befolkning.

Takk for oppmerksomheten.

REFERANSER:

1)Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) av 19. juni 2009 nr. 100.

2)Lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsproses- ser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) av 9. mai 2003 nr. 31

3)Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven av 27. juni nr. 71 og forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven av 19. desember 2014 nr. 1726

4)The Salmon of Doubt, 2003